Allehelgensaften

Havstein kirke ligger vakkert til med utsikt over byen. Det er allehelgensaften, men for mange av oss har denne dagen, på mange måter gått i glemmeboken, og fokuset har blitt erstattet med det evige jaget tilknyttet halloween.

I år har denne dagen fått et annet type preg og fokus. Ikke bare på grunn av den utfordrende smittesituasjon tilknyttet covid-19, men i år er vi et barn fattigere. 19.mars i år mistet vi noe av det mest dyrebare vi har. Opprinnelig skulle vi hatt 3 barn, ungene skulle vært 3 søsken og vi skulle ha vært en familie på 5. Slik ble det ikke, og tilbake sitter vi med sorgen og savnet etter henne som gikk ut av tiden langt tidligere enn hva man forventer for et ungt menneske.

Cathrine var 28 da hun døde, og var Erik sin eneste datter, og min bonus datter gjennom 10 år, og den eldste av barneflokken vår på 3. Vår familie var som så mange andre moderne familier, bestående av mine og dine barn. Likevel har det vært viktig for oss, både ovenfor hverandre og barna, å understreke faktumet av at de alle var våre barn, men lik verdi og at de er som søsken å regne. Det skulle aldri være noen tvil om at det ble gjort forskjell av noe slag, annet enn de personlige tilpasninger som er nødvendige fordi alle mennesker er ulike, men ulik personlighet og behov.

Martin og Cathrine fant hverandre gjennom annerledeshet og knyttet et spesielt nært bånd til hverandre, fordi de begge hadde et syndrom som gjorde at de hadde noen felles utfordringer tilknyttet hverdagen og det å finne sin egen plass i samfunnet. I hverandre fant de en forståelse og samhørighet som de ikke kunne finne hos andre, uavhengig av at de hadde mange rundt seg som var glad i dem og var der for dem når de trengte det. Derfor har det å miste henne vært ekstra tungt for Martin.

Cathrine bodde i egen sokkelleilighet hos oss, noe som var trygt, fordi hun hadde oss i umiddelbar nærhet. Dette var viktig for henne, siden hun hadde behov for nesten daglig oppfølging og bistand fordi hun hadde asperger syndrom, noe som preget hverdagen hennes i stor grad.

Pilotprosjektet «Tilrettelagte boliger for framtiden» var utformet blant annet med tanke på at de skulle få egen bolig der de kunne leve egne og selvstendig liv, men at boligene var tilknyttet hverandre og dermed ivaretok deres behov for familienærhet selv nå vi som foreldre en dag var borte. I tillegg ville det bli enklere for Emilie, den mellomste datteren, når hun skulle på besøk og bistå dem med saker og ting de hadde behov for. På denne måten hadde vi som foreldre lagt tilrette for at de var ivaretatt på best mulig måte den dagen vi ikke var der mer.

Selvsagt er boligprosjektet mer enn det. Det er en visjon om å bidra til å skape et bedre botilbud og hverdag for en hel gruppe mennesker. Likevel er det viktig å starte i liten skala for å sikre og dokumentere erfaringene gjort i prosjekteringen.

Visjonen er fremdeles den samme, men på grunn av tapet av barnet vårt (men også covid-19 situasjonen) har boligprosjektet ligget på is fram til nå. Jeg hadde et personlig behov for å få sørge og prossessere den enorme omveltningen i livet vårt. Jeg måtte få rom til å puste og finne den nødvendige styrken og driven for å kunne utvikle og drive prosjektet videre. Nå føles det enda viktigere å få gjennomført det ikke bare for Martin, men også henne.

Sorg er en merkelig ting, og det er uendelig viktig å huske at vi alle sørger på ulikt vis og i ulikt tempo, men at alt er normalt. Jeg har lenge strevet med at jeg har lagt lokk på følelsene i forbindelse med tapet av henne. Det var så mye som måtte gjøres og det var så mange som trengte meg i tiden etter at hun døde. Da vi fant henne, falt livet til mannen min i grus og det var hjerteskjærende å se den store sterke mannen falle sammen og få fotfeste revet vekk under seg.

En av oss måtte være den sterke og fornuftige. Den som sørget for at alt det praktiske som måtte organiseres ble organisert, men det var også viktig å huske at vi hadde to barn til, som nettopp hadde mistet søsteren sin og også sørget. Da ble den enkleste strategien og løsningen for å komme seg igjennom alt som måtte gjøres, å ta på seg en maske og distansere seg fra alle de emosjonelle aspektene ved situasjonen vi hadde havnet i. På denne måten kunne jeg opprettholde en rasjonell og praktisk tankegang så jeg kunne løse alle de oppgavene som kom på løpende bånd og måtte løses fortløpende. I tillegg kunne jeg gi omsorg, trøst og støtte til de andre som sårt trengte dette.

Problemet var at denne tilstanden ble både praktisk og enklere å forholde seg til. Det ble en nødvendig forsvarsmekanisme som lot meg kunne sette den ene foten forran den andre, og når jeg ser tilbake på tiden som har gått, er det både uvirkelig og merkelig å se hvor lang tid det faktisk har gått siden den forferdelige dagen i mars.

For noen uker siden mottok vi et brev fra kirken, hvor de inviterte de som hadde mistet noen det siste året til minnegudstjeneste på allehelgensaften, idag, og derfor var vi i kirken i dag. Før gudstjenesten tente vi lys på graven og la ned krans. I tillegg tente vi lys i kirken til hennes minne. Da de leste opp navnet hennes i kirken, var det som om noe inni meg gikk i stykker, og når jeg tente lys for henne, rant tårene i strie strømmer. Det var vondt og godt på en gang, men mest sårt. Sårheten over alt vi ikke får oppleve sammen. Savnet og erkjennelsen av hvorfor jeg enda ikke orker å sette fot i leiligheten hennes for å starte med å rydde den ned. Stillheten oppleves så støyende.

Likevel er jeg takknemlig for tiden vi har fått sammen. For vennskap, samhørighet og kjærlighet. Å få ha henne som en viktig del av livet har vært en gave. Vi har lært masse, erfart mere, vi har ledd og grått men alt har vært verdt den sorgen vi kjenner på nå. Det er prisen vi må betale for å ha fått lov til å elske noen, en pris jeg er villig til å betale igjen bare for gaven det er å få lov til å elske noen og bli elsket tilbake. Det finnes mange typer kjærlighet og alle har en verdi verdt å ta vare på. Jeg har fått bekreftet at det er viktig å være tilstede her og nå slik at man ikke har noe uoppgjort dersom vi ikke får en ny sjanse.

Takk jenta mi, for tiden vi fikk sammen, for alt jeg har fått oppleve og lært gjennom deg, for kjærligheten og omsorgen. Du vil alltid være en del av meg, og av oss. Kjærligheten og savnet tar aldri slutt, men vi tar med oss de gode minnene videre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.